The Callenger Disaster

Denne uken har jeg jobbet i timesvis med innlevering 2 i Subjektiv Risiko. Her kommer en oppsummering.

Etter en god diskusjon om potensielle situasjoner hvor man kunne belyse en avgjørelse som var gjort subjektivt, endte vi opp med å velge Challenger-katastrofen, ettersom det i denne situasjonen var slik at en gal avgjørelse hadde enorme utfall.

Det var den 28. januar 1986 at romfergen Challenger stod klar til å skytes opp. Oppskytningen hadde allerede vært utsatt i seks dager på grunn av dårlig vær. Den 28. januar var det klar himmel, men temeraturen hadde vært svært lav i forhold til normal temperatur i Florida. Kvelden før hadde igenørene diskutert dette aspektet med lav temeratur. De var bekymret for at feste-ringene på rakettene, også kalt for o-ringene, ikke ville tåle den lave temperaturen. Igeniørene formidlet sin bekymring, men oppskytningen ble allikevel satt igang.

Bare et minutt etter oppskytningen var det akkurat det som skjedde og de syv astronautene døde foran øynene til sine familier.

Minne-bilde over alle de ti oppskytningene til romfergen Challenger 

NASA hadde tilgang til informasjonen, men handlet ikke ut fra den, som ville vært det mest logiske å gjøre.

I hovedtrekk var det tre viktige aspekter med denne situasjonen.

Det første var at det var gjennomført svært få oppskytninger i så kald temperatur, dette førte til at det hadde vært flere problemer med høyere temperatur. Dette gjorde at minnet de som tok avgjørelsen hadde, var ikke overrens med den faktiske situasjonen.

En annen problem var gruppefølelse og gruppetilhørighet. Ettersom det var en gruppe som tok avgjørelsen sammen kan dette føre til avskrivning av ansvar som en har til oppskytningen. Det kunne være slik at en ble mer redd for konsekvenser med å ikke tilfredsstille gruppen enn å følge hva statisikken fortalte.

For det tredje var situasjonen knyttet til "the sunk cost"-bias. NASA hadde brukt enorme mengder penger på Challenger, en ny utsettelse ville føre til at prosjektet ble lagt på is. På den måten spilte fortiden inn på en avgjørelse om fremtiden, noe som ikke er gunstig.

Oversikt over multimedie-presentasjoen

Vi gjennomførte oppgaven i en "mulitmedia-versjon". Noe som førte til at vi måtte i større grad konkretisere situasjonen. Denne læringsformen lærte jeg svært mye av.

Det negative var at det var mye ekstraarbeid som oppstod som ikke omgikk analyse og faget. Det tok lang tid å sette sammen rekkefølge og hvordan gjennomføringen av presentasjonen skulle foregå. Og plutselig kunne noen av momentene ha flyttet eller endret på seg.


Resultatet av arbeidet finner du her: http://prezi.com/tgnhs7udcjcw/?utm_campaign=share&utm_medium=copy

Når den «flinke-piken» blir gründer

Christiekonferansen 2014 har en skrivekonkurranse om risiko. Dette er mitt bidrag. 

Strengt talt tror jeg at mitt bidrag er litt langt utenfor fokuseringen til konferansen, som er genforskning, klima og miljø. Men endte opp med å skrive om risiko og kvinner fordi dette har jeg kjennskap til. Det ble veldig feil å skrive om genteknologi, når jeg kan ingenting om det. 

Frykt for risiko begrenser fremtidens muligheter og teknologiske fremskritt. Men ikke minst: det begrenser kvinners likestilling.

Kontroll. Jeg puster lettet ut. Ordet får meg til å lene meg tilbake. Pulsen synker. Ingen bekymringer. Alt er under kontroll. Jeg har alltid likt følelsen av kontroll. Kontroll over pensum før eksamen. Kontroll over hvordan jeg ser ut. Kontroll over hvor mye jeg har på bankkontoen min. Jeg elsker kontroll. Og jeg er langt i fra unik.  

Strengt talt liker alle mine venninner kontroll. Vi kvinner elsker kontroll. Kontroll får oss til å lykkes i mål vi setter oss. Det får oss til å gjøre det bra på skolen. Det gjør at samfunnet ser på oss som vellykkede unge kvinner. Vi blir «flinke-piker» med kontroll. Men har denne «glorifiseringen» av kontroll en pris?

I dag er det flere kvinner enn menn som fullfører videregående, flere kvinner som studerer og kvinner gjør det generelt sett best på skolebenken. Men likevel er det menn som tjener i gjennomsnittet mest, har langt flere toppjobber i næringslivet, som starter opp nye selskaper og som kommer med de nye og innovative ideene. Forskjellene er gigantiske. Og det er en grunn til det, holdning til risiko.

Risiko er det motsatte av kontroll. Hvordan en person oppfatter risiko avhenger av frykten for negativ konsekvens og hvor sannsynlig det er for at det kommer til å skje. Det betyr altså at risiko er knyttet med hvor mye man fokuserer på negative konsekvenser. Ettersom jeg og mine venninner elsker det motsatte av risiko, fokuserer vi mer på konsekvenser enn det menn gjør. Det fører til at vi ikke når like langt som vi kunne.

Risiko er avgjørende for hvor samfunnet er i dag. Det er ikke en eneste oppfinnelse vi har dratt nytte av i dag er skapt med verdien «kontroll». Det å skape noe nytt, føre verden ett skritt fremover, handler i bunn og grunn om å ta en sjanse. Tørre å ta en risiko. Å tråkke opp en egen sti som ingen andre har tråkket opp før. Det er de veiene som vil lede oss til nye destinasjoner og nye oppdagelser.  

La meg ta et eksempel. Steve Jobs. Grunnlegger av selskapet Apple og en av de fremste pionerene innenfor datateknologi. Jobs begynte som 18 åring på en prestisjetung høyere utdannelse. Hvis Jobs hadde valgt kontroll, ville han trolig ha fulført skolen og fått seg en akseptabel jobb. Men han valgte risiko. Han hoppet ut av skolen etter seks måneder, sov på gulvet hos en kamerat og utviklet sine første teknologiske produkter. Han tråkket opp sin egen sti. Og på den måten var han med på å skape dagens samfunn.  

Jeg og mine venninner derimot, vi hoppet aldri av. Om tre måneder går jeg for siste gang ut av dørene til NHH sammen med mange andre jenter. Vi har alle vært «flinke-piker» igjennom 18 skoleår. Med kontroll har vi nådd langt. Men om 18 år til, vil trolig ingen av oss sitte som næringslivstopper eller ha utviklet nye produkter og løsninger hvis vi fortsetter å være «flinke-piker». For å gå for toppen, tro på våre løsninger, se nye muligheter, trenger vi å ta risiko. Kontroll fungerer ikke hvis man skal tråkke opp en ukjent sti. Vi må stoppe med å være «flinke-piker» for å kunne nå lengre.

Det er villigheten til å ta en risiko som vil føre til at vi finner morgendagens løsninger på de problemene vi står ovenfor i dag. Selv om risiko også kan føre til problemer, er det som oftest risiko som igjen fører til at vi finner løsningen på problemet som oppstod.  Både for samfunnet og som individ. Det er risiko som vil finne løsningen på klimaproblemet, ikke kontrollen vi holder med oljeinntekten. Risiko er usikkerhet, men risiko er også endring og bevegelse.

Men når det bare er menn som er villige til risiko, mister vi 50 % av morgendagens løsninger på dagens problemer. Vi trenger kvinner som tørr å sette livet på spill, tørre å leve med mulig konsekvenser og utvikle verden i en ny retning. Samfunnet trenger kvinner som ikke tar kontroll over hele familie-kabalen. Vi trenger kvinner som tørr å tråkke opp sin egen sti, en sti som vil lede oss til andre steder med nye løsninger. Vi trenger de risikovillige, fremtidens visjonære, uansett kjønn.

Risiko er det som fører samfunnet videre. Risiko er bevegelse. Risiko er løsningen til dagens problemer. Både i innovasjon, teknologi og ikke minst i likestilling. 

EU Youth Forum: Risikoholdning, banker og unge entreprenører

Sist uke var jeg i Thessaloniki, Hellas nest største by og “The Youth Capital of 2014”, i forbindelse med EU Youth Conference. Konferansen samler ungdomsdelegater fra hele Europa for å være med å forme strategier som EU i fremtiden skal gjøre, og som omhandler ungdom. Jeg er i den forbindelse så heldig over å være Norges representant i ungdomsforumet til EU.

Agendaen for denne konferansen var sosialt entreprenørskap. EU ønsker å stimulere for at unge skal skape nye bedrifter og organisasjoner som er til nytte for samfunnet. Ettersom mange land i EU er i en situasjon hvor de sliter med høy arbeidsledighet, er dette tiltaket en viktig faktor som skal stimulere til en bedre situasjon for unge innbyggere i Europa.

Alle delegatene er delt inn i hvert sitt fokusområde. Mitt fokusområde var hvordan vi skulle legge til rette for enklere tilgang til finansiell support for unge entreprenører. En viktig, men vanskelig oppgave. Unge mennesker har problemer med å få lån av banker til å utvikle sine ideer til å bli potensielle suksesshistorier. Og det er kanskje ikke så rart heller. Over 70 % av alle nyetablerte bedrifter går konkurs. Så hvordan kunne EU hjelpe til at bankene opplevde det som mindre risiko i å investere i unge entreprenører?

Risiko handler mye om opplevelsen eller følelsen for at en negativ konsekvens kommer til å skje. Følelsen eller mistanken over en negativ konsekvens som resulterer til risikoaversjon fra bankene kan man for eksempel se i at det er vanskeligere å få lån hvis det er spekulasjoner om at den nasjonale økonomien. Selv om denne informasjonen er langt i fra objektiv.

 Det samme kan relateres til ungdommer som ønsker å bli entreprenører. Ideen deres kan være god og ha et potensielt stort marked, men fordi unge ofte er sett på som mer risikovillige eller ha mindre erfaring og grunnlag til å forstå et marked, vil ikke bankene like lett låne ut til dem.  Denne stereotyperingen av unge personer som gjør at bankene, kunne for eksempel EU etablert ordninger som kunne vært med på å svekke dette.

EU kunne for eksempel opprette et system hvor unge entreprenører kan gå igjennom en EU-godkjenning på at ideen deres er god og har et godt potensielt marked. På den måten kunne de gode unge entreprenørene få et kvalitetsstempel som kunne føre til at bankene opplevde mindre risiko i å investere i den unge entreprenøren.

På den måten kan EU være med på å gi bankene en mer objektiv risikoholdning som igjen kan føre til nye arbeidsplasser i et Europa som sårt trenger det. 

Verbal sannsynlighet

Gjesteforelesning med Professor Emeritus Karl Halvor Teigen fra Universitetet i Oslo, og Simula Research Laboratory.

Ensidige estimater

Ofte snakker vi om en maks-grense eller en min-grense. Altså at en setter en øvre eller en nedre grense. Dette kalles for et ensidig estimat, det gir bare en grense på den ene siden. Man kan ha to versjoner for denne formen; eksklusive, hvor en definerer det med mer enn, og inklusive hvor man definerer det for eksempel minst. Selv om det teoretisk sett ikke er så stor forskjell mellom de to definisjonene. Men psykologisk sett er det stor forskjell. Hvis en bruker minst, vil en gå lenge ned på skalaen i forhold til oppfatningen.

Troen på en verbal analyse

Hvis en person kommer opp med en verbal analyse, vil et nøyaktig svar ha større sannsynlighet for å bli trodd. Men hvis en kommer opp med en verbal analyse som oppgir et bredere intervall, vil det være større sannsynlighet for at en har rett enn den nøyaktige analysen, men vil ha mindre sannsynlighet for å bli trodd.

Oppsummert: vil man ha rett, gi et svar med et stort intervall, mens hvis man har lyst til å bli trodd, gi et mer nøyaktig valg.

Teigen underviser ved NHH om verbal sannsynlighet  

Fremlegging av tall og verbale sannsynligheter

Hvordan et tall blir fremlagt kan være med på å endre holdningen til om tallet er høyt eller lavt. For eksempel er kan at man oppfatte minst 600 som dyrt og maks 900 som billig hvis det er en vare som har en pris som ligger mellom 600 og 900 kroner.

Mer enn eller mindre enn vil påvirke hvordan en tenker at svaret blir. For eksempel når det gjelder ledige plasser på en konsert. Hvis man uttrykker at det var minst 150 personer på konserten, har man lett for å anta at det var fullt. Men hvis man sier at det var mer enn 150 personer, vil det være større sannsynlighet for at man antar at det ikke var fullt. Poenget er at forventningen til antall ekstra personer som er knyttet med den verbale beskrivelsen er forskjellig.

Forskjellig tolkning av verbale beskrivelser kan spesielt være et problem i en rettssak, hvor advokatene kan tolke de verbale påstandene som kommer frem i salen på den måten som er mest gunstig for sin klient. Derfor er det veldig viktig at eksperter som uttaler seg i en rettssal er klar og tydelig i den verbale tolkningen sin.

Situasjonen en beskriver i den verbale tolkningen kan også være med på å påvirke hvor sannsynlig man føler at situasjonen er. For eksempel så er det gjelder sannsynligheten for å få en jobb med to ulike situasjoner:

1. Personen er på intervju med fire andre jevngode kandidater

2. Personen er den nest beste til å få en jobb. Men i en av fem tilfeller tar ikke den som har fått jobben i mot  tilbudet.

Begge eksemplene har en sannsynlighet på 20 % for å få jobben, men alternativ 1 blir sett på som mer sannsynlig for å få jobben. Dette er på grunn hvordan man tolker frem den verbale sannsynligheten.     

På denne måten er tolkning av verbal fremstilling mye mer sammensatt og subjektiv enn enn andre sannsynligheter. 

Status oppdatering innlevering. Status oppdatering livssituasjon.

En personlig oppdatering i innleveringuken 

Jeg hadde satt av god tid og hele den forrige helgen til å jobbe med den selvstendige innleveringen. Jeg hadde allerede lest meg opp og notert detaljert fra alle de relevante kapitlene og var klar for å få det ned på papiret. Så smalt det.

Fredag morgen, tikket det inn en mail. Jeg hadde fått innkalling til drømmejobben. Jobben jeg egentlig bare hadde søkt på for moro skyld. Jeg satt bare og så måpende på mailen. Jeg var bedt om å komme til Oslo på onsdag. Vedlagt lå en case-oppgave jeg skulle legge fram for ledelsen på onsdag. Oppgaven var ikke barnemat.  

Den helgen jobbet jeg natt og dag. Men ikke med innleveringen, som egentlig var planen. Onsdag la jeg case-oppgaven frem og ble intervjuet og testet i timevis. Torsdag var innleveringsfristen. Jeg var totalt utladet.

Lørdag begynte jeg å skrive. Jeg skrev om hvordan vi evaluerer sannsynligheter og sjanser i hverdagen. At noe går på instinkt og refleks mens andre ting bruker vi mer tid på å evaluere. Tidsbruken kom an på betydningen av konsekvens. Desto større risiko for negativ konsekvens, desto mer tid og energi ville en bruke på å evaluere en sannsynlighet.  

Deretter drøftet jeg hvem som egentlig er best til å forutse fremtiden; menneskelige eksperter eller statistiske modeller. Jeg tok utgangspunkt i «The Lens Model», ettersom den forklarer hva vurderinger blir basert på, nemlig eksterne faktorer.

"The Lens Model" av Brunswik 

Statistiske modeller utkonkurrerte menneskelige eksperter på det meste, ettersom statistiske modeller baserer seg bare på fakta og ikke på antagelser. Men i noen få situasjoner ville menneskelige eksperter gjøre det bedre, det gjaldt spesielt i psykiske og sosiale relasjoner. I slike situasjoner spiller følelser en rolle. Dette har statistiske modeller vanskelig for å fange opp.   

Det vanskeligste var faktisk å velge ut hva jeg skulle ta med. Jeg følte jeg hadde såpass kontroll. Men jeg følte på ubehaget av ikke å ha levert inn et førsteutkast. Tidsfristen dunket hele tiden i bakhodet mitt. Fem minutter før fristen leverte jeg. Jeg var utslitt.

Men jeg fikk drømmejobben. 

Tenkning om tilfeldigheter, årsakssammenhenger, og usikkerhet

Forelsesning med Peter Ayton, Professor i Psykologi fra City University London

Vanligvis har illusjoner blitt sett på som negativt. Ettersom mennesket i konkluderer feil når en vurderer under en illusjon, fordi en tar snarveier. Men snarveiene er i livene våre avhengige av, fordi snarveiene er det som gjør at vi ikke tenker å bruke for mye energi på alle valgene vi står ovenfor i vår hverdag. Men selv om vi som oftest konkluderer feil i illusjoner, er feilene i mange tilfeller logiske. 

Et eksempel på dette er i illusjons-tilfellet mellom to streker, hvor den ene streken har ender som peker innover (A), mens den andre streken har ender som peker utover (B). 

Muller illusjon

Med et raskt blikk, vil en konkludere at A er lengre enn B. Men egentlig er de like lange. Så hva er logisk med å gjøre denne feilen? 

Logikken bak feilen er at vi lever i rektangulære verdener. Når vi ser en tegnet strek vil vi se det tredimensjonalt. Som for eksempel et hjørne inne i et hus. Men det kan også knyttes til en jernbanelinje hvor man ser to like lange streker som forskjellige fordi strekene i bildet blir oppfattet i et tredimensjonalt perspektiv. 

Muller illusjonen vist i våre tredimensjonale hverdag

Slike illusjoner kan bli sett på som morsomme å gjøre. Men kognitive illusjoner er ikke like morsomme å gjøre. Som at man tror det ligger mer informasjon i den faktiske informasjonen.

Ser en jernbanelinje og ikke to identiske streker

Et eksempel på dette er hvis vi har en to poser, en med 70% røde og 30% blå og den andre med motsatt. Hvis man trekker en rød ball fra ukjent pose tror man har trukket fra den posen som hadde mest rød med en sannsynlighet på 70%. Men det er ikke riktig. 

Hvis man trekker ut 12 baller, 8 røde og 4 blå (legger tilbake underveis). Tror det er 70%-80% er A. Egentlig er det 97%. Det betyr at man også kan bli mer negativ enn det man trenger å være.

Sannsynligheten kan lett regnes ut med Bayers lov. Men uten penn og papir, har vi med å gjøre feilen.

Dette kan knyttes til over-selvtillit. For eksempel i en situasjon hvor man skal vurdere hvor sikker man er på to alternativer. Da er det vanlig å konkludere med en langt høyere sikkerhet hvis du føler at du kan dette. 

      Men eksperter kan bli mye mer sikrere. For eksempel når det gjelder meteorologer som ser på været. Men leger for å påvise pneumonia er veldig dårlig vurderingsevne i forhold til sannheten. Derfor er det ikke slik at alle eksperter ikke er rammet av for høy selvtillit.

      Men i mange situasjoner kan en spørre seg om det er spørsmålene det er feilen med, ikke menneskene. Mener det kan være problemer med spørsmålene og ikke personene. Logikken fungerer for det meste, men det er bare få ganger det ikke fungerer. Det betyr ikke at de ikke er dumme. Eksempel: hvilken by ligger lengst sør Roma eller New York. Dette er et spørsmål som direkte strider mot logikken, på grunn av avvik fra normale klimasituasjoner.

Golfstrømmen gjør at klimaet ikke stemmer med breddegraden til Roma og New York

      Et annet eksempel er spørsmålet: vil søndag bli den varmeste dagen? Hvis man påpeker «som en dag av en uke», vil man svare anneledes og gi en lavere sannsynlighet. Det har altså noe å si hvor mange alternativer man oppgir. Man blir bevist på situasjonen.

  

      Tilgangen til informasjon kan også være med på å avgjøre situasjonen. Sensasjonelle hendelser vil fange mer oppmerksomhet. Eksempel på dette er i en situasjon hvor man ser en liste med navn. Etterpå tkonkluderer man med at det var feler kvinner enn menn på lista. Men egentlig var det flere menn. Grunnen til denne feilen er at det var flere kjente kvinnenavn enn mannsnavn. Når man kjenner igjen alternativer har man lettere for å huske alternativene.

      For målet er ikke å finne feil, det er å finne ut hvordan vi fungerer i tankevirksomheten.

Risiko, kommunikasjon og holdninger om risiko

Kommunikasjon av risiko

Det er viktig i en kommunikasjonssituasjon at man har så mye informasjon om risiko som det er mulig å få. Det er med god kommunikasjon at avgjørelser av risiko kan tas på best mulig grunnlag. I dagens samfunn har vi en nulltoleranse til risiko i forhold til fortiden. For noen tiår tilbake var det mer aksept for at skader ville oppstå i en risikosituasjon. I dag skal det veldig lite til for at en risiko blir sett på som skadelig. Et eksempel på dette var at for noen tiår tilbake var det ikke vanlig at barn brukte hjelm når de syklet, mens i dag er det sett på som obligatorisk.

Dette forholdet og kommunikasjon til risiko varierer som sagt mellom ulike tidsepoker, men det kan variere mellom ulike kulturer og land. Fattige land har en høyere aksept for risiko. Dette gir utslag på forebygging og sikring på en arbeidsplass. Fattige land har en lavere fokus på HMS. Denne forskjellen blir tydelig når utenlandske arbeidere kommer til Norge. Fordi utenlandske arbeidere aksepterer mindre HMS, har de lettere for å bli utnyttet for å bli utsatt for mer risiko enn hva den norske arbeidsmiljøloven aksepterer.

Risikokilde

Paul Slovic mente det var to kilder for oppfatning av risiko, graden av grufullhet og (affeksjon/følelser) og graden av nyhet (kunnskap). Alle opplevelser av risiko mente Slovic at man kunne knytte opp til disse to kildene. Dette forholdet kunne settes sammen i en x/y-akse. De store risikosituasjonene vil da ende opp i det øverste høyre hjørne, hvis man hadde tilstrekkelig med kunnskap om de. Et eksempel på en risiko som ville ligge i dette området er terror.

Kilde til oppfattet risiko av Paul Slovic 

Men man kan også oppleve en høy grad av risiko på grunnlag av liten kunnskap. Da vil man ende opp nede i det høyre hjørnet. Da kan tilgang til informasjon være med på å svekke den opplevde risikoen. Et eksempel på dette er flykjæsj. Sannsynligheten for at dette vil skje er nemlig svært liten. Derfor vil informasjon om sannsynlighet være med på å svekke risikoopplevelsen. Dette gir også grunnlag til argumentet at man burde møte sine frykter for å overkomme dem. Ved å møte sine frykter, vil personen få mer informasjon over situasjonen, og på den måten kan den også overkomme frykten.

Situasjonsbasert frykt

Ulike personer kan oppleve samme hendelse med veldig ulik risiko. For eksempel er det slik at hvis en hendelse er valgt, altså at man har valgt selv å sette seg selv i risikoen, vil dette oppleves som mindre risikabelt enn hvis man ikke har valgt å gå inn i den sammen situasjonen. Et eksempel på dette er basehopping. De som velger å gå inn i en slik risiko vil ikke føle det like risikabelt som de som ikke velger frivillig å basehoppe.

Andre situasjonsbasert eksempler er at det som er vanskelig å forestille seg føler man også en svakere risiko for. Hvis en hendelse inneholder barn, vil en også se på hendelsen som mer risikabel. Og i situasjoner hvor en har erfaring vil en også oppleve som mindre risikable. Et eksempel på dette er bilkjøring. Dette er en situasjon med høy risiko, men fordi hendelsen er såpass hverdagslig og man har såpass mye erfaring med situasjonen, ville ikke det å kjøre bil bli sett på som risikabelt.

Risiko som fenomen

Kulturer har forskjellige opplevelse av risiko. Om det blir sett på som fordelaktig eller ikke å gå inn i en slik situasjon. I Norge ser man på risikosituasjoner som uønsket. Bare 10 % av nordmenn spurt i en undersøkelse var villig til å ta store sjanser for å få det livet man ønsket seg. Og bare 34 % er delvis villig til å ta sjanser for å få det livet man ønsker seg. Man kan stille seg selv spørsmål over hvorfor det er en slik risikoaversjon i Norge.

Min mening er at nordmenn muligens har det for godt. Grunnlaget er så godt i Norge at tapet blir større, man kan tape et godt grunnlag man allerede har. I tillegg er grunnlaget så godt at man ser ikke det samme poenget for å ta risiko. Alle i Norge kan oppnå en høy levestandard uten å ta risiko.

Kommunikasjon i risiko

Hvis kommunikasjonen er dårlig i en risikosituasjon, kan dette føre til økt risiko. Et eksempel på dette er i en gisselsituasjon hvor riktig kommunikasjon kan være essensielt for at det skal bli et godt resultat.

Men kommunikasjon kan også føre til at den opplevde risikoen kan bli svakere i forhold til den reelle risikoen. Et eksempel på dette er at barn kan knytte en nær kontakt med overfallspersoner. En annen viktig faktor i dette eksempelet er at barn har et sterkere behov for å knytte seg til personer og føle tilhørighet til andre enn hva voksne har.

Normer og risiko

En norm er en gitt aksept til hvordan man burde oppføre og te seg i ulike situasjoner. Normer er noe som omgir oss hele tiden når vi er en del av et samfunn. Det er vaner som er så innarbeida at det er vanskelig å oppdage at det er gitte normer. Det er først når man handler utenfor normene, at man legger merke til normene. Normene er limet i samfunnet, og kan på den måten være med å påvirke holdningen til risiko og prestasjoner.

Et eksempel hvor risiko blir påvirket av normer er utbytting av ansatte. Det kan være mange normer som leder til taus kommunikasjon som ikke ledelsen ikke klarer å ha oversikt over. Ettersom normene fører til at ledelsen ikke kan ha den samme oversikten, vil dette føre til en større risiko enn hvis normene hadde vært tilstede.

Humør og vurdering

Hvilket humør man er i kan være med på å påvirke hvordan en vurderer en situasjon. Dette ble påvist gjennom et eksperiment gjennomført Forgas og Bowler (1987). De delte inn deltagere i to grupper, begge skulle gjennomføre en fortest. Den ene gruppen fikk beskjed at de hadde gjort det bar på testen mens den andre fikk beskjed at de hadde gjort det dårlig. Så skulle begge gruppene vurdere prestasjonen til en person. I studiet så man at gruppen med det positive resultatet var mer positiv til personen de skulle vurdere, mens den andre gruppen var mer negativ.

På den måten kan historikken være med å påvirke dømmekraften til en person. Dette er grunnlaget til at når en politimann skal ut på oppdrag, må han/hun informere hvilket humør man er i, slik at andre er klar over at dette kan påvirke dømmekraften.

Humør er også knyttet til sosiale situasjoner, ulike situasjoner vil påvirke hvilke emosjoner som aktiveres. Dette vil føre til at man kan vurdere risiko forskjellig ut i fra hvilken sosial situasjon man er i.