Følg magefølelsen. Vi tester personligheten din. Eller?

Hvor godt fungerer personlighetstester for å forstå en personlighet?

I forbindelse med at jeg har fått meg fast jobb etter at jeg er ferdig på NHH, ba min arbeidsgiver å ta en personlighetstest. Testen skulle brukes som et grunnlag for hvor nøyaktig jeg skulle plasseres innenfor business reations.

Personlighetstester har i større grad blitt mer og mer brukt av arbeidsgivere. Mange arbeidsgivere bruker testen allerede før de har møtt de potensielle kandidatene. Personlighetstesten blir på den måten en utsilingsprosess som resulterer til at arbeidsgiveren kan konsentrere seg om færre potensielle kandidater.  Spørsmålene i en personlighetstest er ofte ikke direkte knyttet til selve jobben, men utsagn som kan føre til at en kan kategorisere hvilken type personlighet som kandidaten har.

Jeg skulle svare på 130 spørsmål knyttet til generelle utsagn. Det var alt i fra om jeg vil være kunstner eller regnskapsfører, i hvilken grad jeg er for dødsstraff og om jeg vil bli berømt eller lykkelig. Alle spørsmålene var knyttet til en subjektiv risikooppfatning som jeg som kandidat kunne ha. Jeg skulle svare raskt og ble bedt om å gå med «magefølelsen».

Problemet med dette er at en slik rask tenkning på spørsmål kan i stor grad bli påvirket av hva kandidaten har tilgjengelig av eksempler, altså hendelser som har skjedd med personen i det siste, eller som personen har vært eksponert overfor, for eksempel igjennom media.

La meg ta et eksempel om en foretrekker å være regnskapsfører eller kunstner. Hvis en av kandidatene akkurat har vært igjennom en langtekkelig og vanskelig hjemmeeksamen i bedriftsøkonomi som en følte gikk dårlig, vil trolig kandidaten ha større sannsynlighet for å svare kunstner, fordi den har lett tilgjengelig minne på hvor vanskelig regnskapsføring var. Men hvis denne opplevelsen ikke hadde vært like tilgjengelig i minnet, altså at det hadde gått noen år siden opplevelsen skjedde, ville personen ha større sannsynlighet for ikke å svare kunstner. Tilgangen til eksempler har endret seg, men ikke personligheten.

Riktig personlighet i noen stillinger er viktig. Ja, det er lurt å være en person som er utadvendt, altså ekstrovert, hvis det å bygge nettverk og kontakter er viktig, slik som det er i business reations. Men jeg stiller meg likevel spørsmålet hvor beskrivende en slik personlighetstest er for å finne den optimale kandidaten.

Jeg er opplagt en sånn ekstrovert person, men vil min magefølelse bekrefte det?

Arbeidsgivere som siler kandidatene ut med en personlighetstest, vil gå glipp av noen juveler av noen ansatte fordi den virkelige personligheten ikke kommet til syne. Det er mange tilfeldigheter som kan spille inn når det gjelder en slik test som ikke nødvendigvis sier noe om personligheten

Oppsummert mener jeg at personlighetstester kan være et viktig supplement i noen jobber hvor personlighet mer viktig. Men ærlig talt forteller et personlig intervju mer om personligheten enn en test på nettet gjør. Personlighet er mer enn om en liker keramikk eller regnskap. Det handler like mye om lidenskap, kroppsspråk, energi og god kjemi.

Men i mitt tilfelle med min arbeidsgiver, mener jeg det kan være et gunstig supplement. De har trossalt ikke brukt personlighetstest i en utsilingsprosess. De har allerede møtt meg og på den måten kan veie resultatene fra testen opp mot en annen kilde. I den situasjonen mener jeg personlighetstester kan være gunstig, subjektivt sett ;) 

Ungdom til pakkepris

Når logikken for å se verdien for kompetanse svikter.

Denne helgen har jeg vært på Island og Reykjavik i forbindelse med The Nordic Youth Meeting. Møtet ble arrangert av Departementet for Kultur og utvikling til Island.

På forhånd hadde jeg fått svært lite informasjon om arrangementet, men vi hadde fått beskjed at det var rundt 20 personer som kom reisende fra de andre nordiske landene. Lørdag møtte vi opp på Hilton hotell, og fikk se rundt 100 ungdommer i møtelokalet. Mange av deltagerne hadde ingen forankring i en organisasjon. Noe som også ble påpekt som fordelaktig innledningsvis i møtet: «Dere representerer bare dere selv, ikke noe annet».

På vei hjem fra Island 

Når voksne mennesker skal diskutere viktige samfunnsutfordringer, er det eksperter og personer som jobber aktivt med problemene som er med i diskusjonen. Men når ungdom skal diskutere samfunnsutfordringer, har kompetanse ikke den samme anerkjennelsen. Bare se for deg at FNs klimapanel skulle ta inn tilfeldige personer i komiteen for å diskutere utfordringer og at det hadde lite å si om en hadde kjennskap til klima eller ikke.

Det er det som noen ganger skjer med ungdom. Det er som om vi blir fortalt at vi kan ikke være noe annet enn «ungdom». Det kan til og med skje at de ikke ønsker ungdom med kompetanse fordi de er «For voksne» eller «for smarte». Det skulle tatt seg ut i FN klimapanel om personer med høy kompetanse på klimautfordringer ikke ble sett på som personer som ikke kunne sitte i et «ekte panel», fordi de var «for smarte».

Så hvorfor har det seg slik at noen drar denne konklusjonen? Det er sannsynligvis en heuristikk som spiller inn. En snarvei i tankegangen uten forankring i statistisk analyse. Hvis personen ikke har kjennskap til hvilken kompetanse organisert ungdom sitter på og hvordan de jobber, kan det være vanskelig å komme med eksempler på hvorfor man burde satse mer på organisert ungdom. Men ettersom alle voksne engang har vært ungdom, er det lettere å komme med eksempler på hvordan en tilfeldig ungdom kan være bidragsyter til debatten. Lett tilgang til eksempler kan i noen tilfeller føre til at man ser på dette valget som mer gunstig enn andre alternativer hvor personen ikke like lett har tilgang til eksempler.

Hvis personen som hadde planlagt dette møtet hadde basert deltagermassen på logisk tenkning, ville en kanskje kommet frem til at diskusjonen kunne blitt mer relevant med ungdommer som allerede har kjennskap til saken. I tillegg representer organisert ungdom andre ungdom. Ved å representere andre, har man også en forpliktelse til å følge vedtak gjort felles av medlemmene. Dette gjør at flere ungdom blir hørt indirekte i debatten. Det gir en større forankring enn hva en tilfeldig ungdom mener. Dette er også grunnen til at medlemmene i FNs klimapanel representer mer enn seg selv. Det gir større forankring og tyngde til debatten.

Heldigvis bruker de fleste institusjoner og organisasjoner logikk og ikke subjektiv risiko vurdering. For selv ungdoms kompetanse kan være verdifull.

Vaffla på kafebesøk i Reykjavik 

Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner stiller sterkt 

I fredens tid

En risiko-refleksjon om Heimevernet og Norges sikkerhet.

På tirsdag og onsdag denne uken var jeg i Oslo på møte i Heimevernet. Jeg har nylig blitt valgt inn i Landsrådet for Heimevernet, for å representere Norges barn og unge. Det er et verv som går over fire år og på den måten følger en stortingsperiode. Dette var mitt første møte.

Heimevernet har i dag om lag 45 000 soldater. Dette er soldater som har avlagt verneplikt i Forsvaret. De 45 000 soldatene er inne på 4-5 dagers trening annen hvert år, helt frem til de er 44 år. I tillegg er det 3000 «aktive» HV-soldater som er inne på trening 15-20 dager i året.  

Heimevernet er budsjettmessig sett på som en enhet i forsvaret som i dag har lavere prioritet enn hva hæren har. Heimevernet får bevilget rundt 1,2 milliarder kroner i året som skal dekke behovet som oppstår med å holde 45 000 soldater i trening.

Heimevernet utenfor Stortinget

En kan spørre seg om hvorfor Heimevernet budsjettmessig blir sett på som et «B-lag» når det gjelder prioriteringer i Forsvaret. «Kanskje ikke så rart», tenker du kanskje. Det har tross alt ikke vært krig i Norge på 70 år. Heimevernet har ingen annen oppgave om å beskytte landet. De operer ikke i utlandet, som for eksempel i Afghanistan. 

Det er ikke rart vi kan trekke en konklusjon at det er like greit å ikke bruke så mye penger og ressurser på Heimevernet. Grunnen til det er at det man har lettest tilgjengelig i minne, har en lettere for å se på som en større risiko enn situasjoner som ikke er lett tilgjengelig i minnet. Og ettersom det er få som har opplevd krig i Norge, er det lett å bli preget av minnet og sannsynlighetsheuristikken, og på den måten tro at fordi det ikke har skjedd i det siste, vil det ikke skje.

Men det som er saken med Heimevernet er at de er mer avgjørende enn det man tenker seg. Hvis det skulle oppstå en krig eller kritisk situasjon, vil det være Heimevernet som vil være først tilstede der hvor det skjer hendelser og angrep. Fordi Heimevernet er mobilisering over det hele landstrakte land.

Et eksempel på dette så vi under terroraksjonen den 22.7.11. Det tok ikke mange timene før Heimevernet hadde blitt mobilisert i Oslo. Mer velfungerende enn hva politiet klarte å være. Heimevernet kunne være tilstede, først. Slik vil det også være hvis en krig ville bryte ut.

På grunn av nedprioriteringen av Heimevernet, vil de som er der først, ha det dårligte utstyret. De vil ikke ha like gode skuddsikre vester som Hæren har. De som vil stå i skuddlinjen fra starten av.

Tiden får oss til å glemme. Den får oss til å se på risiko på en annen måte. Men en krig kommer aldri når man forventer det. Den angriper der hvor vi er svakest. Der hvor ikke hæren er. Det er risikoens sannhet.  

Pressebilde med Generalinspektøren, meg og Landsrådslederen 

Landsrådet i Heimevernet  under første møte

The Callenger Disaster

Denne uken har jeg jobbet i timesvis med innlevering 2 i Subjektiv Risiko. Her kommer en oppsummering.

Etter en god diskusjon om potensielle situasjoner hvor man kunne belyse en avgjørelse som var gjort subjektivt, endte vi opp med å velge Challenger-katastrofen, ettersom det i denne situasjonen var slik at en gal avgjørelse hadde enorme utfall.

Det var den 28. januar 1986 at romfergen Challenger stod klar til å skytes opp. Oppskytningen hadde allerede vært utsatt i seks dager på grunn av dårlig vær. Den 28. januar var det klar himmel, men temeraturen hadde vært svært lav i forhold til normal temperatur i Florida. Kvelden før hadde igenørene diskutert dette aspektet med lav temeratur. De var bekymret for at feste-ringene på rakettene, også kalt for o-ringene, ikke ville tåle den lave temperaturen. Igeniørene formidlet sin bekymring, men oppskytningen ble allikevel satt igang.

Bare et minutt etter oppskytningen var det akkurat det som skjedde og de syv astronautene døde foran øynene til sine familier.

Minne-bilde over alle de ti oppskytningene til romfergen Challenger 

NASA hadde tilgang til informasjonen, men handlet ikke ut fra den, som ville vært det mest logiske å gjøre.

I hovedtrekk var det tre viktige aspekter med denne situasjonen.

Det første var at det var gjennomført svært få oppskytninger i så kald temperatur, dette førte til at det hadde vært flere problemer med høyere temperatur. Dette gjorde at minnet de som tok avgjørelsen hadde, var ikke overrens med den faktiske situasjonen.

En annen problem var gruppefølelse og gruppetilhørighet. Ettersom det var en gruppe som tok avgjørelsen sammen kan dette føre til avskrivning av ansvar som en har til oppskytningen. Det kunne være slik at en ble mer redd for konsekvenser med å ikke tilfredsstille gruppen enn å følge hva statisikken fortalte.

For det tredje var situasjonen knyttet til "the sunk cost"-bias. NASA hadde brukt enorme mengder penger på Challenger, en ny utsettelse ville føre til at prosjektet ble lagt på is. På den måten spilte fortiden inn på en avgjørelse om fremtiden, noe som ikke er gunstig.

Oversikt over multimedie-presentasjoen

Vi gjennomførte oppgaven i en "mulitmedia-versjon". Noe som førte til at vi måtte i større grad konkretisere situasjonen. Denne læringsformen lærte jeg svært mye av.

Det negative var at det var mye ekstraarbeid som oppstod som ikke omgikk analyse og faget. Det tok lang tid å sette sammen rekkefølge og hvordan gjennomføringen av presentasjonen skulle foregå. Og plutselig kunne noen av momentene ha flyttet eller endret på seg.


Resultatet av arbeidet finner du her: http://prezi.com/tgnhs7udcjcw/?utm_campaign=share&utm_medium=copy

Når den «flinke-piken» blir gründer

Christiekonferansen 2014 har en skrivekonkurranse om risiko. Dette er mitt bidrag. 

Strengt talt tror jeg at mitt bidrag er litt langt utenfor fokuseringen til konferansen, som er genforskning, klima og miljø. Men endte opp med å skrive om risiko og kvinner fordi dette har jeg kjennskap til. Det ble veldig feil å skrive om genteknologi, når jeg kan ingenting om det. 

Frykt for risiko begrenser fremtidens muligheter og teknologiske fremskritt. Men ikke minst: det begrenser kvinners likestilling.

Kontroll. Jeg puster lettet ut. Ordet får meg til å lene meg tilbake. Pulsen synker. Ingen bekymringer. Alt er under kontroll. Jeg har alltid likt følelsen av kontroll. Kontroll over pensum før eksamen. Kontroll over hvordan jeg ser ut. Kontroll over hvor mye jeg har på bankkontoen min. Jeg elsker kontroll. Og jeg er langt i fra unik.  

Strengt talt liker alle mine venninner kontroll. Vi kvinner elsker kontroll. Kontroll får oss til å lykkes i mål vi setter oss. Det får oss til å gjøre det bra på skolen. Det gjør at samfunnet ser på oss som vellykkede unge kvinner. Vi blir «flinke-piker» med kontroll. Men har denne «glorifiseringen» av kontroll en pris?

I dag er det flere kvinner enn menn som fullfører videregående, flere kvinner som studerer og kvinner gjør det generelt sett best på skolebenken. Men likevel er det menn som tjener i gjennomsnittet mest, har langt flere toppjobber i næringslivet, som starter opp nye selskaper og som kommer med de nye og innovative ideene. Forskjellene er gigantiske. Og det er en grunn til det, holdning til risiko.

Risiko er det motsatte av kontroll. Hvordan en person oppfatter risiko avhenger av frykten for negativ konsekvens og hvor sannsynlig det er for at det kommer til å skje. Det betyr altså at risiko er knyttet med hvor mye man fokuserer på negative konsekvenser. Ettersom jeg og mine venninner elsker det motsatte av risiko, fokuserer vi mer på konsekvenser enn det menn gjør. Det fører til at vi ikke når like langt som vi kunne.

Risiko er avgjørende for hvor samfunnet er i dag. Det er ikke en eneste oppfinnelse vi har dratt nytte av i dag er skapt med verdien «kontroll». Det å skape noe nytt, føre verden ett skritt fremover, handler i bunn og grunn om å ta en sjanse. Tørre å ta en risiko. Å tråkke opp en egen sti som ingen andre har tråkket opp før. Det er de veiene som vil lede oss til nye destinasjoner og nye oppdagelser.  

La meg ta et eksempel. Steve Jobs. Grunnlegger av selskapet Apple og en av de fremste pionerene innenfor datateknologi. Jobs begynte som 18 åring på en prestisjetung høyere utdannelse. Hvis Jobs hadde valgt kontroll, ville han trolig ha fulført skolen og fått seg en akseptabel jobb. Men han valgte risiko. Han hoppet ut av skolen etter seks måneder, sov på gulvet hos en kamerat og utviklet sine første teknologiske produkter. Han tråkket opp sin egen sti. Og på den måten var han med på å skape dagens samfunn.  

Jeg og mine venninner derimot, vi hoppet aldri av. Om tre måneder går jeg for siste gang ut av dørene til NHH sammen med mange andre jenter. Vi har alle vært «flinke-piker» igjennom 18 skoleår. Med kontroll har vi nådd langt. Men om 18 år til, vil trolig ingen av oss sitte som næringslivstopper eller ha utviklet nye produkter og løsninger hvis vi fortsetter å være «flinke-piker». For å gå for toppen, tro på våre løsninger, se nye muligheter, trenger vi å ta risiko. Kontroll fungerer ikke hvis man skal tråkke opp en ukjent sti. Vi må stoppe med å være «flinke-piker» for å kunne nå lengre.

Det er villigheten til å ta en risiko som vil føre til at vi finner morgendagens løsninger på de problemene vi står ovenfor i dag. Selv om risiko også kan føre til problemer, er det som oftest risiko som igjen fører til at vi finner løsningen på problemet som oppstod.  Både for samfunnet og som individ. Det er risiko som vil finne løsningen på klimaproblemet, ikke kontrollen vi holder med oljeinntekten. Risiko er usikkerhet, men risiko er også endring og bevegelse.

Men når det bare er menn som er villige til risiko, mister vi 50 % av morgendagens løsninger på dagens problemer. Vi trenger kvinner som tørr å sette livet på spill, tørre å leve med mulig konsekvenser og utvikle verden i en ny retning. Samfunnet trenger kvinner som ikke tar kontroll over hele familie-kabalen. Vi trenger kvinner som tørr å tråkke opp sin egen sti, en sti som vil lede oss til andre steder med nye løsninger. Vi trenger de risikovillige, fremtidens visjonære, uansett kjønn.

Risiko er det som fører samfunnet videre. Risiko er bevegelse. Risiko er løsningen til dagens problemer. Både i innovasjon, teknologi og ikke minst i likestilling. 

EU Youth Forum: Risikoholdning, banker og unge entreprenører

Sist uke var jeg i Thessaloniki, Hellas nest største by og “The Youth Capital of 2014”, i forbindelse med EU Youth Conference. Konferansen samler ungdomsdelegater fra hele Europa for å være med å forme strategier som EU i fremtiden skal gjøre, og som omhandler ungdom. Jeg er i den forbindelse så heldig over å være Norges representant i ungdomsforumet til EU.

Agendaen for denne konferansen var sosialt entreprenørskap. EU ønsker å stimulere for at unge skal skape nye bedrifter og organisasjoner som er til nytte for samfunnet. Ettersom mange land i EU er i en situasjon hvor de sliter med høy arbeidsledighet, er dette tiltaket en viktig faktor som skal stimulere til en bedre situasjon for unge innbyggere i Europa.

Alle delegatene er delt inn i hvert sitt fokusområde. Mitt fokusområde var hvordan vi skulle legge til rette for enklere tilgang til finansiell support for unge entreprenører. En viktig, men vanskelig oppgave. Unge mennesker har problemer med å få lån av banker til å utvikle sine ideer til å bli potensielle suksesshistorier. Og det er kanskje ikke så rart heller. Over 70 % av alle nyetablerte bedrifter går konkurs. Så hvordan kunne EU hjelpe til at bankene opplevde det som mindre risiko i å investere i unge entreprenører?

Risiko handler mye om opplevelsen eller følelsen for at en negativ konsekvens kommer til å skje. Følelsen eller mistanken over en negativ konsekvens som resulterer til risikoaversjon fra bankene kan man for eksempel se i at det er vanskeligere å få lån hvis det er spekulasjoner om at den nasjonale økonomien. Selv om denne informasjonen er langt i fra objektiv.

 Det samme kan relateres til ungdommer som ønsker å bli entreprenører. Ideen deres kan være god og ha et potensielt stort marked, men fordi unge ofte er sett på som mer risikovillige eller ha mindre erfaring og grunnlag til å forstå et marked, vil ikke bankene like lett låne ut til dem.  Denne stereotyperingen av unge personer som gjør at bankene, kunne for eksempel EU etablert ordninger som kunne vært med på å svekke dette.

EU kunne for eksempel opprette et system hvor unge entreprenører kan gå igjennom en EU-godkjenning på at ideen deres er god og har et godt potensielt marked. På den måten kunne de gode unge entreprenørene få et kvalitetsstempel som kunne føre til at bankene opplevde mindre risiko i å investere i den unge entreprenøren.

På den måten kan EU være med på å gi bankene en mer objektiv risikoholdning som igjen kan føre til nye arbeidsplasser i et Europa som sårt trenger det. 

Verbal sannsynlighet

Gjesteforelesning med Professor Emeritus Karl Halvor Teigen fra Universitetet i Oslo, og Simula Research Laboratory.

Ensidige estimater

Ofte snakker vi om en maks-grense eller en min-grense. Altså at en setter en øvre eller en nedre grense. Dette kalles for et ensidig estimat, det gir bare en grense på den ene siden. Man kan ha to versjoner for denne formen; eksklusive, hvor en definerer det med mer enn, og inklusive hvor man definerer det for eksempel minst. Selv om det teoretisk sett ikke er så stor forskjell mellom de to definisjonene. Men psykologisk sett er det stor forskjell. Hvis en bruker minst, vil en gå lenge ned på skalaen i forhold til oppfatningen.

Troen på en verbal analyse

Hvis en person kommer opp med en verbal analyse, vil et nøyaktig svar ha større sannsynlighet for å bli trodd. Men hvis en kommer opp med en verbal analyse som oppgir et bredere intervall, vil det være større sannsynlighet for at en har rett enn den nøyaktige analysen, men vil ha mindre sannsynlighet for å bli trodd.

Oppsummert: vil man ha rett, gi et svar med et stort intervall, mens hvis man har lyst til å bli trodd, gi et mer nøyaktig valg.

Teigen underviser ved NHH om verbal sannsynlighet  

Fremlegging av tall og verbale sannsynligheter

Hvordan et tall blir fremlagt kan være med på å endre holdningen til om tallet er høyt eller lavt. For eksempel er kan at man oppfatte minst 600 som dyrt og maks 900 som billig hvis det er en vare som har en pris som ligger mellom 600 og 900 kroner.

Mer enn eller mindre enn vil påvirke hvordan en tenker at svaret blir. For eksempel når det gjelder ledige plasser på en konsert. Hvis man uttrykker at det var minst 150 personer på konserten, har man lett for å anta at det var fullt. Men hvis man sier at det var mer enn 150 personer, vil det være større sannsynlighet for at man antar at det ikke var fullt. Poenget er at forventningen til antall ekstra personer som er knyttet med den verbale beskrivelsen er forskjellig.

Forskjellig tolkning av verbale beskrivelser kan spesielt være et problem i en rettssak, hvor advokatene kan tolke de verbale påstandene som kommer frem i salen på den måten som er mest gunstig for sin klient. Derfor er det veldig viktig at eksperter som uttaler seg i en rettssal er klar og tydelig i den verbale tolkningen sin.

Situasjonen en beskriver i den verbale tolkningen kan også være med på å påvirke hvor sannsynlig man føler at situasjonen er. For eksempel så er det gjelder sannsynligheten for å få en jobb med to ulike situasjoner:

1. Personen er på intervju med fire andre jevngode kandidater

2. Personen er den nest beste til å få en jobb. Men i en av fem tilfeller tar ikke den som har fått jobben i mot  tilbudet.

Begge eksemplene har en sannsynlighet på 20 % for å få jobben, men alternativ 1 blir sett på som mer sannsynlig for å få jobben. Dette er på grunn hvordan man tolker frem den verbale sannsynligheten.     

På denne måten er tolkning av verbal fremstilling mye mer sammensatt og subjektiv enn enn andre sannsynligheter.