Følg magefølelsen. Vi tester personligheten din. Eller?

Hvor godt fungerer personlighetstester for å forstå en personlighet?

I forbindelse med at jeg har fått meg fast jobb etter at jeg er ferdig på NHH, ba min arbeidsgiver å ta en personlighetstest. Testen skulle brukes som et grunnlag for hvor nøyaktig jeg skulle plasseres innenfor business reations.

Personlighetstester har i større grad blitt mer og mer brukt av arbeidsgivere. Mange arbeidsgivere bruker testen allerede før de har møtt de potensielle kandidatene. Personlighetstesten blir på den måten en utsilingsprosess som resulterer til at arbeidsgiveren kan konsentrere seg om færre potensielle kandidater.  Spørsmålene i en personlighetstest er ofte ikke direkte knyttet til selve jobben, men utsagn som kan føre til at en kan kategorisere hvilken type personlighet som kandidaten har.

Jeg skulle svare på 130 spørsmål knyttet til generelle utsagn. Det var alt i fra om jeg vil være kunstner eller regnskapsfører, i hvilken grad jeg er for dødsstraff og om jeg vil bli berømt eller lykkelig. Alle spørsmålene var knyttet til en subjektiv risikooppfatning som jeg som kandidat kunne ha. Jeg skulle svare raskt og ble bedt om å gå med «magefølelsen».

Problemet med dette er at en slik rask tenkning på spørsmål kan i stor grad bli påvirket av hva kandidaten har tilgjengelig av eksempler, altså hendelser som har skjedd med personen i det siste, eller som personen har vært eksponert overfor, for eksempel igjennom media.

La meg ta et eksempel om en foretrekker å være regnskapsfører eller kunstner. Hvis en av kandidatene akkurat har vært igjennom en langtekkelig og vanskelig hjemmeeksamen i bedriftsøkonomi som en følte gikk dårlig, vil trolig kandidaten ha større sannsynlighet for å svare kunstner, fordi den har lett tilgjengelig minne på hvor vanskelig regnskapsføring var. Men hvis denne opplevelsen ikke hadde vært like tilgjengelig i minnet, altså at det hadde gått noen år siden opplevelsen skjedde, ville personen ha større sannsynlighet for ikke å svare kunstner. Tilgangen til eksempler har endret seg, men ikke personligheten.

Riktig personlighet i noen stillinger er viktig. Ja, det er lurt å være en person som er utadvendt, altså ekstrovert, hvis det å bygge nettverk og kontakter er viktig, slik som det er i business reations. Men jeg stiller meg likevel spørsmålet hvor beskrivende en slik personlighetstest er for å finne den optimale kandidaten.

Jeg er opplagt en sånn ekstrovert person, men vil min magefølelse bekrefte det?

Arbeidsgivere som siler kandidatene ut med en personlighetstest, vil gå glipp av noen juveler av noen ansatte fordi den virkelige personligheten ikke kommet til syne. Det er mange tilfeldigheter som kan spille inn når det gjelder en slik test som ikke nødvendigvis sier noe om personligheten

Oppsummert mener jeg at personlighetstester kan være et viktig supplement i noen jobber hvor personlighet mer viktig. Men ærlig talt forteller et personlig intervju mer om personligheten enn en test på nettet gjør. Personlighet er mer enn om en liker keramikk eller regnskap. Det handler like mye om lidenskap, kroppsspråk, energi og god kjemi.

Men i mitt tilfelle med min arbeidsgiver, mener jeg det kan være et gunstig supplement. De har trossalt ikke brukt personlighetstest i en utsilingsprosess. De har allerede møtt meg og på den måten kan veie resultatene fra testen opp mot en annen kilde. I den situasjonen mener jeg personlighetstester kan være gunstig, subjektivt sett ;) 

Ungdom til pakkepris

Når logikken for å se verdien for kompetanse svikter.

Denne helgen har jeg vært på Island og Reykjavik i forbindelse med The Nordic Youth Meeting. Møtet ble arrangert av Departementet for Kultur og utvikling til Island.

På forhånd hadde jeg fått svært lite informasjon om arrangementet, men vi hadde fått beskjed at det var rundt 20 personer som kom reisende fra de andre nordiske landene. Lørdag møtte vi opp på Hilton hotell, og fikk se rundt 100 ungdommer i møtelokalet. Mange av deltagerne hadde ingen forankring i en organisasjon. Noe som også ble påpekt som fordelaktig innledningsvis i møtet: «Dere representerer bare dere selv, ikke noe annet».

På vei hjem fra Island 

Når voksne mennesker skal diskutere viktige samfunnsutfordringer, er det eksperter og personer som jobber aktivt med problemene som er med i diskusjonen. Men når ungdom skal diskutere samfunnsutfordringer, har kompetanse ikke den samme anerkjennelsen. Bare se for deg at FNs klimapanel skulle ta inn tilfeldige personer i komiteen for å diskutere utfordringer og at det hadde lite å si om en hadde kjennskap til klima eller ikke.

Det er det som noen ganger skjer med ungdom. Det er som om vi blir fortalt at vi kan ikke være noe annet enn «ungdom». Det kan til og med skje at de ikke ønsker ungdom med kompetanse fordi de er «For voksne» eller «for smarte». Det skulle tatt seg ut i FN klimapanel om personer med høy kompetanse på klimautfordringer ikke ble sett på som personer som ikke kunne sitte i et «ekte panel», fordi de var «for smarte».

Så hvorfor har det seg slik at noen drar denne konklusjonen? Det er sannsynligvis en heuristikk som spiller inn. En snarvei i tankegangen uten forankring i statistisk analyse. Hvis personen ikke har kjennskap til hvilken kompetanse organisert ungdom sitter på og hvordan de jobber, kan det være vanskelig å komme med eksempler på hvorfor man burde satse mer på organisert ungdom. Men ettersom alle voksne engang har vært ungdom, er det lettere å komme med eksempler på hvordan en tilfeldig ungdom kan være bidragsyter til debatten. Lett tilgang til eksempler kan i noen tilfeller føre til at man ser på dette valget som mer gunstig enn andre alternativer hvor personen ikke like lett har tilgang til eksempler.

Hvis personen som hadde planlagt dette møtet hadde basert deltagermassen på logisk tenkning, ville en kanskje kommet frem til at diskusjonen kunne blitt mer relevant med ungdommer som allerede har kjennskap til saken. I tillegg representer organisert ungdom andre ungdom. Ved å representere andre, har man også en forpliktelse til å følge vedtak gjort felles av medlemmene. Dette gjør at flere ungdom blir hørt indirekte i debatten. Det gir en større forankring enn hva en tilfeldig ungdom mener. Dette er også grunnen til at medlemmene i FNs klimapanel representer mer enn seg selv. Det gir større forankring og tyngde til debatten.

Heldigvis bruker de fleste institusjoner og organisasjoner logikk og ikke subjektiv risiko vurdering. For selv ungdoms kompetanse kan være verdifull.

Vaffla på kafebesøk i Reykjavik 

Norges Barne- og Ungdomsorganisasjoner stiller sterkt 

I fredens tid

En risiko-refleksjon om Heimevernet og Norges sikkerhet.

På tirsdag og onsdag denne uken var jeg i Oslo på møte i Heimevernet. Jeg har nylig blitt valgt inn i Landsrådet for Heimevernet, for å representere Norges barn og unge. Det er et verv som går over fire år og på den måten følger en stortingsperiode. Dette var mitt første møte.

Heimevernet har i dag om lag 45 000 soldater. Dette er soldater som har avlagt verneplikt i Forsvaret. De 45 000 soldatene er inne på 4-5 dagers trening annen hvert år, helt frem til de er 44 år. I tillegg er det 3000 «aktive» HV-soldater som er inne på trening 15-20 dager i året.  

Heimevernet er budsjettmessig sett på som en enhet i forsvaret som i dag har lavere prioritet enn hva hæren har. Heimevernet får bevilget rundt 1,2 milliarder kroner i året som skal dekke behovet som oppstår med å holde 45 000 soldater i trening.

Heimevernet utenfor Stortinget

En kan spørre seg om hvorfor Heimevernet budsjettmessig blir sett på som et «B-lag» når det gjelder prioriteringer i Forsvaret. «Kanskje ikke så rart», tenker du kanskje. Det har tross alt ikke vært krig i Norge på 70 år. Heimevernet har ingen annen oppgave om å beskytte landet. De operer ikke i utlandet, som for eksempel i Afghanistan. 

Det er ikke rart vi kan trekke en konklusjon at det er like greit å ikke bruke så mye penger og ressurser på Heimevernet. Grunnen til det er at det man har lettest tilgjengelig i minne, har en lettere for å se på som en større risiko enn situasjoner som ikke er lett tilgjengelig i minnet. Og ettersom det er få som har opplevd krig i Norge, er det lett å bli preget av minnet og sannsynlighetsheuristikken, og på den måten tro at fordi det ikke har skjedd i det siste, vil det ikke skje.

Men det som er saken med Heimevernet er at de er mer avgjørende enn det man tenker seg. Hvis det skulle oppstå en krig eller kritisk situasjon, vil det være Heimevernet som vil være først tilstede der hvor det skjer hendelser og angrep. Fordi Heimevernet er mobilisering over det hele landstrakte land.

Et eksempel på dette så vi under terroraksjonen den 22.7.11. Det tok ikke mange timene før Heimevernet hadde blitt mobilisert i Oslo. Mer velfungerende enn hva politiet klarte å være. Heimevernet kunne være tilstede, først. Slik vil det også være hvis en krig ville bryte ut.

På grunn av nedprioriteringen av Heimevernet, vil de som er der først, ha det dårligte utstyret. De vil ikke ha like gode skuddsikre vester som Hæren har. De som vil stå i skuddlinjen fra starten av.

Tiden får oss til å glemme. Den får oss til å se på risiko på en annen måte. Men en krig kommer aldri når man forventer det. Den angriper der hvor vi er svakest. Der hvor ikke hæren er. Det er risikoens sannhet.  

Pressebilde med Generalinspektøren, meg og Landsrådslederen 

Landsrådet i Heimevernet  under første møte